Så langt nyanserer Oslo-arkivet historien, men skriver den ikke om

Brevene som manglet i UD

«Ferie for Holst var å sitte ved bassengkanten og skrive», har journalisten Odd Karsten Tveit skrevet [5]. 16. juli 1993 skrev utenriksminister Johan Jørgen Holst for hånd til Israels utenriksminister Shimon Peres fra ferien i Tunisia [1][4]. Tre dager før hadde han møtt PLO-leder Yasir Arafat i Tunis med Terje Rød-Larsen fra Fafo og Mona Juul fra sitt sekretariat, ifølge Holst hans spesialutsendinger til Peres’ folk [1].

Da historikeren Hilde Henriksen Waage skrev om Norges rolle i 2004, fant hun ikke brevet der Holst ga Peres sin vurdering av Arafat, verken i UD eller blant Holsts etterlatte papirer [4]. I 2024 viste hun til at brevene fra 16. og 21. juli var dukket opp i Israels statsarkiv, og regnet dem blant de forsvunne norske dokumentene [5]. Nå ligger de også i arkivet som var oppbevart hjemme hos Rød-Larsen og Juul, og som ble frigitt 5. november [3][6]. En maskinskrevet kopi av brevet fra 16. juli har en påskrift om at Juul overleverte det i Israel dagen etter [2].

Innholdet i brevene var kjent: Waage gjenga deler av det i 2004, og Ny Tid siterte passasjen om spesialutsendingene i 2006 [4][7]. Det nye er at norske kopier kan leses av alle. Slik er det med de fleste dokumentene vi har undersøkt: De bekrefter og nyanserer tidligere forskning og journalistikk. Vi har ikke funnet noe som endrer hovedforløpet i Oslo-kanalen, men bare en del av arkivet er systematisk sammenliknet med tidligere kilder.

Dette er arkivet

De 42 mappene vi fant i Digitalarkivets katalog, har til sammen 20 760 skannede bilder [8]. Et brev kan fylle flere bilder og finnes i flere kopier, så bildene er ikke dokumenter. Vi har sortert mappene i sju grupper etter tema og tid.

Mappene om veien fram til avtalen, en programmappe for hele 1993 og månedsmapper februar–august, har 12 prosent av bildene. Undertegningen og oppfølgingen september–desember 1993 fyller 26 prosent, videre arbeid 1994–1998 22 prosent. Trykksaker, foto og visittkort står for 16 prosent, bakgrunnsnotater og notatbøker for 8 og forskning og Fafo-materiale for 5, medregnet Waages manuskript fra 2003. De siste 11 prosentene er to opphavsrettsmerkede mapper vi ikke har avskrevet.

Gruppene sier hvor mappene hører hjemme, ikke hva hver side handler om. Forhandlingsstoff ligger også andre steder, som Holsts purrebrev fra oktober i oktobermappen. Av de 18 388 bildene vi har maskinlest, ble 43,1 prosent maskinelt klassifisert som blanke eller nesten blanke. Vår guide viser hvordan du finner fram [6], og en egen sak hvordan arkivet bekrefter de tolv hemmelige forhandlingsrundene [9].

Uenige om sikkerheten sju uker før

I Holsts referat fra en samtale med PLO-forhandleren Abu Ala, datert 27. juli 1993, hevder Abu Ala at Israel krever retten til «overall security» i overgangsperioden, og at palestinsk politi dermed blir underlagt israelsk også i de selvstyrte områdene. «This was not acceptable», står det. Ytre sikkerhet godtok palestinerne som Israels ansvar [10].

Et utkast fra dagen før lister partenes ønsker for senere forhandlinger hver for seg: Palestinerne vil ta opp Jerusalem, flyktninger, bosetninger, sikkerhetsordninger og grenser, Israel den permanente statusen for Vestbredden og Gaza [11]. I erklæringen som ble undertegnet 13. september, er dette blitt én felles liste over gjenstående spørsmål [12]. The Jerusalem Post omtalte begge dokumentene 5. november [13]. De viser ikke hvem som endret teksten, eller hvorfor.

Brevet Peres ikke hadde signert

Snaut fire uker etter undertegningen sendte Holst et hastebrev på faks til Peres og ba ham signere brevet han hadde parafert i Jerusalem. Det var avtalt at Holst skulle få det signert 13. september, mens PLOs representant var til stede. Flere PLO-representanter hadde spurt om han hadde fått det, uten at han kunne bekrefte det. Holst fryktet at deres tillit til ham og Peres var alvorlig svekket, og at det kunne gi en krise i gjennomføringen [14].

Peres svarte 11. oktober [15]. Samme dag er det datert et brev der han bekrefter at de palestinske institusjonene i Øst-Jerusalem skal bevares [16]. Waage skrev i 2004 at Peres hadde lovet Holst et hemmelig brev om disse institusjonene [4], og Avi Gil siterte purringen i sin Peres-bok fra 2020 [17]. Til sammen peker dokumentene mot at det var dette brevet Holst ventet på. Når palestinerne fikk det, har vi ikke funnet i det vi har gått gjennom.

Striden om æren

«Dine ville anklager forrige helg føles ekstremt sårende og er fullstendig virkelighetsfjerne», skrev statssekretær Jan Egeland til Rød-Larsen i et brev datert 23/12 [18]. Brevet handler om pressekontakt, en pressemelding fra Borregård og hvem som fikk oppmerksomhet. DN, VG og TV 2 omtalte det 5. november [19][20][21].

Brevet har ikke årstall. Egeland har sagt til VG at han tror det ble sendt i 1994, at det ble altfor mye oppmerksomhet om nordmennene og at Rød-Larsen beklaget utblåsningen. Rød-Larsens advokat sa til VG at «gevirkampen taler for seg selv» [19]. I samme mappe ligger Rød-Larsens redegjørelse til fungerende utenriksminister Bjørn Tore Godal, datert 20. desember 1993, om et Borregård-møte etter undertegningen og hvem som skulle nevnes i pressemeldingen [22]. Striden gjaldt altså tiden etter avtalen.

I et udatert notat på brevpapir fra Watergate-hotellet i Washington skrev Holst til Rød-Larsen om Norges plass i seremonien: Inntrykket ville bli «Vi gjorde jobben», «de tok glansen». Han ba Rød-Larsen gå via en amerikansk kontakt, men notatet viser ikke at det skjedde [23]. VG omtalte det 6. november [24].

Fafos regning

En faktura fra Rød-Larsen i Fafo til UD, datert 9. juni 1993, gjelder seminarer, reiser og arbeid fram til 1. juni. Totalt oppgis 1 065 187 kroner i påløpte kostnader. 560 000 kroner av dem er 28 uker «medgått tid for FAFO» à 20 000 kroner [25][26]. Det er instituttets tid. Fakturaen sier ikke hva noen enkeltperson fikk, hva UD betalte eller hva Oslo-kanalen kostet til slutt.

Dag og Tid skrev allerede i 2012 om Fafos fakturering av UD og om at fakturaer ble refundert [27]. Om avisen omtalte denne fakturaen, har vi ikke kunnet fastslå.

Planer for tiden etterpå

4. juni 1993 skrev den israelske forhandleren Yair Hirschfeld til Rød-Larsen om et «simuleringsspill»: å forberede to hundredagersprogrammer for overgangsperioden, med Fafo blant deltakerne [28]. I et memo til Abu Ala, håndpåført 12.6.93, skriver Rød-Larsen at Fafo holder på med et simuleringsspill om fred i et internt seminar [29]. Tiden etter en avtale ble altså planlagt før avtalen var i havn, men dokumentene viser ikke at programmene ble fullført.

Etter avtalen ble næringslivet trukket inn. Ifølge et UD-notat ba Rød-Larsen 19. november 1993 om et orienteringsmøte for norsk næringsliv om «spilleregler for å fremme egne interesser» i bistanden til palestinske områder. Eksportrådet ville samle 30–40 bedrifter, men advarte sterkt mot «Kuwait-psykose»: overdrevne forventninger i næringslivet til bistandsplanene [30][31]. 10. desember orienterte UD Eksportrådet og næringslivsorganisasjonene [32]. I mars 1994 skrev UD at norsk næringsliv «har så langt ikke vært særlig aktivt» med å sikre seg oppdrag [33].

Waage har beskrevet at også Rød-Larsen så økonomi som en vei til fred [4]. Dokumentene vi har lest, viser en kjede av forslag og møter, ikke kontrakter eller fortjeneste.

Det som fortsatt er åpent

Brevet Peres skrev til Holst 18. juli 1993, som Holst takker for 21. juli, har vi ikke funnet [3]. I det vi har gått gjennom, har vi heller ikke funnet når palestinerne fikk Peres’ brev om Jerusalem, hva UD betalte, om hundredagersprogrammene ble ferdige eller om næringslivsinitiativet ga oppdrag. Året på Egelands brev er heller ikke avklart. KI-avisa har stilt UD og Fafo spørsmål om flere av sporene.

Det største forbeholdet gjelder arkivet selv. Mye av det er bare maskinlest, og de opphavsrettsmerkede mappene har vi ikke avskrevet. Vi har heller ikke kunnet lese flere av deltakernes bøker og arabiske avisoriginaler, så noe av det vi omtaler, kan være beskrevet før.

Slik har vi jobbet

Faktakutt er 6. november 2026. Tallene er vår opptelling av de 42 mappene vi fant i Digitalarkivets katalog: 20 760 bildeposisjoner, hvorav 18 388 er maskinlest. Nasjonalarkivet oppgir 21 060 bildefiler; differansen på 300 er ikke forklart [6]. De sju gruppene er vår inndeling etter mappenes titler og perioder. Andelene er gruppenes antall delt på 20 760, for eksempel 2 412 / 20 760 = 11,6 prosent for veien til avtalen. Blankandelen er 7 928 / 18 388 = 43,1 prosent etter maskinell klassifisering. Fakturaen: 2 + 2 + 8 + 16 = 28 uker à 20 000 kroner = 560 000 kroner; postene 242 854 + 44 655 + 160 000 + 617 678 = 1 065 187 kroner, nominelle 1993-kroner. Hva som bekrefter eller nyanserer, er vår vurdering.