Oslo-arkivet: Nesten ni av ti skannede bilder er åpne for alle

Det korte svaret

Dokumentene fra UD og Terje Rød-Larsens arbeid med Oslo-prosessen ble gjort tilgjengelige på Digitalarkivet 5. november [1]. I et e-postsvar til KI-avisa 6. november oppgir Nasjonalarkivet at arkivet består av 26 arkivbokser med til sammen 45 mapper, og at 43 av mappene er tilgjengeliggjort i Digitalarkivet. Totalt er det 21 060 digitale bildefiler. 18 398 av dem er fritt tilgjengelige uten søknad eller pålogging.

Etter vår regning er det 87,4 prosent av bildefilene. De fleste bildene kan altså leses direkte i nettleseren. De øvrige 2 662 bildefilene er ikke fritt tilgjengelige, og Nasjonalarkivet har ikke oppgitt hvordan de fordeler seg på de ulike tilgangsgrensene. To av de 45 mappene er ikke offentlig tilgjengeliggjort, ifølge svaret.

Men «frigitt» er ikke én tilstand. UD beskriver fire ulike situasjoner: åpent på nett, digital tilgang etter søknad, lesing bare på lesesal, og materiale som er arkivert, men som ikke kan offentliggjøres [1].

Bildefiler er heller ikke dokumenter. Ett dokument kan bestå av flere sider og dermed flere bildefiler, skriver Nasjonalarkivet. Arkivet kan derfor ikke bekrefte et eksakt antall dokumenter, eller at anslaget på rundt 5000 dokumenter som ble brukt da slippet ble kjent, er riktig [2]. UD skriver at samlingen også har mange identiske kopier, utkast til brev og fakser, uferdige notater og håndskrevne lapper [1]. Et stort bildetall sier derfor lite om hvor mange nye tekster arkivet inneholder.

Ifølge UD har dokumentene vært oppbevart i hjemmet til Terje Rød-Larsen og Mona Juul, og de er fra 1983 til 2003 [1]. Nasjonalarkivet skriver at arkivet ble forsøkt innhentet i 2006 og 2018, men at Rød-Larsen da ikke ønsket å avlevere. Etter et nytt fremstøt sammen med UD tidlig i 2026 ga alle parter uttrykk for at de ønsket å dele materialet med offentligheten [3].

Fire nivåer av tilgang

Åpent på nett. Materialet som er vurdert å kunne deles åpent, ligger på Digitalarkivet [3]. Du trenger verken søknad eller pålogging for å lese det, ifølge Nasjonalarkivets svar. Vil du laste ned, må du ha brukerkonto og være logget inn. Da kan du laste ned et utvalg sider eller alle dokumentene i en arkivenhet [3].

Digitalt etter søknad. Enkelte dokumenter er bare tilgjengelige mot pålogging, av opphavsrettslige grunner. Henvendelser om innsyn i dem sendes til UD på innsyn@mfa.no [1]. En brukerkonto alene gir ikke tilgang. Nasjonalarkivet skriver at slikt materiale deles digitalt etter UDs tilgangsvurdering og må knyttes til en bestemt bruker i Digitalarkivet. Arkivet anbefaler å opprette brukeren først, og å oppgi i henvendelsen både hvilket materiale du vil se og hvilken e-postadresse tilgangen skal knyttes til [3].

Bare på lesesal. Noen få dokumenter, som enkelte tidsskriftsartikler, kan av opphavsrettslige grunner bare leses på Nasjonalarkivets lesesal. Også her går henvendelsen til UD [1]. Ellers er utgangspunktet at materialet ikke er tilgjengelig på lesesal, fordi det finnes digitalt [3]. Ifølge UD kan personer med yrkesmessig behov likevel søke om fysisk tilgang. I avsnittet om dokumentene som krever pålogging, skriver departementet samtidig at det ikke vil være mulig å få fysisk lesetilgang til dokumenter som er gjort tilgjengelige digitalt [1].

Ikke offentliggjort. Et mindre antall dokumenter er arkivert, men kan ikke gjøres offentlig tilgjengelig av hensyn til opphavsrett, taushetsplikt eller personvern. UD nevner upubliserte manuskripter og åndsverk der nødvendig samtykke mangler, og enkelte fotografier av personer som ikke har samtykket til å bli offentliggjort [1].

I tillegg har UD sortert bort dokumenter departementet vurderte som irrelevante for Oslo-prosessen. UD nevner dokumenter om andre forskningsfelt og temaer, og dokumenter knyttet til Rød-Larsens arbeid for FN, men skriver at dokumenter med innhold som er relevant for å forstå Oslo-prosessen, likevel er publisert [1]. Katalogen har for eksempel en egen mappe med dokumenter fra Rød-Larsens virke i FN i 1994–1996 som er knyttet til Norge og hans tidligere innsats i fredsprosessen (L0017/0031) [4]. Vi har ikke koblet det bortsorterte materialet til tallene fra Nasjonalarkivet.

Begrensningene i det arkiverte materialet begrunner UD med opphavsrett, taushetsplikt og personvern. Departementet skriver at dette er gamle dokumenter, der det ikke lenger er utenrikspolitiske hensyn som tilsier at de skal unntas offentlighet [1]. Vi har ikke prøvd de enkelte vurderingene, og vi har ikke sett materialet bak sperrene.

Tre mapper, tre ulike svar

Forskjellen er lettest å se i tre mapper som står etter hverandre i katalogen. Blant de 42 mappepostene vi fikk opp, er det bare disse tre som har egne merknader om tillatelse eller tilgang [4]. Det betyr ikke nødvendigvis at alle begrensede bilder ligger her. Katalogen viser tilgang per mappe, ikke bilde for bilde.

Mappe L0017/0032 inneholder manuskriptet til Hilde Henriksen Waages «Peacemaking is a risky business», med kommentarer fra Terje Rød-Larsen. PRIO ga det ut som rapport i 2004. Katalogen opplyser at PRIO og Waage har gitt tillatelse til fri publisering av manuskriptet [5]. Det er den eneste uttrykkelige publiseringstillatelsen blant mappepostene, og den gjelder dette manuskriptet, ikke resten av arkivet.

Mappe L0018/0033 heter «Manus, tidsskrift og artikler fra ulike personer med opphavsrett». Ifølge katalogen er innholdet bare delvis fritt tilgjengelig, på grunn av opphavsrett [4]. På side 2 beskrives dokumentet som utdrag i kopi av Jane Corbins bok «Gaza First» fra 1994, med korrespondanse med forfatteren. Siden er merket «Digital tilgang forutsetter innvilget innsyn», og bildet vises bare for innloggede brukere som har rettigheter til å se det [6].

Mappe L0019/0034 har samme tittel. Her er manusene, tidsskriftene og artiklene ikke tilgjengelige i Digitalarkivet, igjen på grunn av opphavsrett [4]. Side 155 beskrives som en upublisert artikkel skrevet for Newsweek i 1992, og er merket «Ingen tilgang» [7]. Mappen står altså i katalogen, men innholdet kan ikke leses der. Vi vet ikke om Nasjonalarkivet regner den blant de 43 tilgjengeliggjorte mappene eller blant de to som ikke er offentlig tilgjengeliggjort.

Slik finner du fram

Begynn i Digitalarkivets katalog for arkivet AV/RA-S-7261 [4]. Du kan også søke det fram selv: Velg «Skanna materiale», så «Bla i skanna arkiver», og søk på RA-S-7261 i arkivfeltet [3]. Katalogen viser hver mappe med arkivreferanse, tittel, periode og en lenke til første side [4]. Trykk «Første side», og bla med pilene oppe til høyre. Nasjonalarkivet anbefaler PC eller Mac når du oppretter bruker eller logger inn, fordi enkelte funksjoner ikke fungerer optimalt på mobil [3].

Nasjonalarkivet har ikke en søkbar, OCR-behandlet utgave av materialet, og ingen konkrete planer om å lage en, opplyser arkivet. Hos Nasjonalarkivet er inngangen derfor mappetitlene og bildene i hver mappe.

For 1993 er mappene i stor grad ordnet måned for måned [4]. Noen innganger: Mai 1993, «Bak-kanal», med delegasjonsbesøk, konferanser og samtaler (L0002/0009) [8]. Juli 1993, formøter, samtaler og referater (L0003/0011) [9]. August 1993, utkast, erklæring og taler (L0004/0012) [10]. September 1993, undertegnelsen i Washington 13. september og oppfølgingen etterpå (L0005/0013) [11]. Og fra 1994: politistyrke, bistand til Palestina og annen oppfølging (L0015/0029) [12].

Perioden i katalogen gjelder mappen. Hvert dokument må dateres ut fra seg selv, og samme tekst kan ligge der i flere kopier [1].

Et eksempel: Bilde 237 i augustmappen er en faks på én side, datert 10. august 1993 og stemplet «KOPI» [13]. Den inneholder et forslag til program for et arrangement 13.–15. august. Et forslag viser hva noen foreslo. Det viser ikke alene at arrangementet ble gjennomført slik.

Noter både arkivreferansen og lenken til bildet når du finner noe. Nasjonalarkivet anbefaler å oppgi arkivreferanse og kilde ved publisering, slik at leserne kan finne tilbake til originalen.

Noe ligger utenfor skannkatalogen. På Nasjonalarkivets side om arkivene ligger to digitaliserte VHS-opptak fra samme arkiv, merket som film fra signeringen av «Oslo-avtalen» 20. august 1993. Der ligger også kopier fra det israelske statsarkivet som PDF-filer, fordi dokumentene ikke er tilgjengelige for norske IP-adresser på statsarkivets egne nettsider, og en henvisning til Odd Karsten Tveits separate privatarkiv [3]. De israelske kopiene kan brukes ikke-kommersielt, med kreditering «courtesy of the Israel State Archives» [3]. Denne guiden beskriver ikke hva filmene og PDF-filene inneholder.

Å lese er ikke det samme som å få bruke

At du kan lese et dokument, betyr ikke at du fritt kan publisere det videre. I svaret til KI-avisa viser Nasjonalarkivet til offentleglova § 7: Informasjon det er gitt innsyn i, kan brukes til ethvert formål, så lenge annen lovgivning eller tredjepersoners rettigheter ikke er til hinder. Ved viderepublisering må det blant annet tas hensyn til opphavsrett og personvern, og hvilke begrensninger som gjelder, avhenger av innholdet og bruken, skriver arkivet.

Alle de 42 mappepostene i katalogen har samme merknad: Videre bruk kan være begrenset av opphavsrett eller andre tredjepartsrettigheter, og den enkelte bruker har selv ansvar for å avklare om videre bruk er tillatt etter loven, eller å innhente tillatelse fra rettighetshaveren [4]. UD skriver det samme [1]. Spørsmål om konkrete rettighetsvurderinger og særvilkår for samlingen henviser Nasjonalarkivet til UD.

KI-avisa sendte 6. november UD spørsmål om vilkår for viderebruk, eventuelle særvilkår og grunnlaget for å telle dokumentene. Ved faktakutt samme dag var det ikke kommet svar.

Slik har vi jobbet

Faktakutt er 6. november 2026. Vi har lest UDs norske pressemelding fra 5. november i sin helhet og kontrollert de sentrale formuleringene mot nettsiden 6. november [1]. Nasjonalarkivets veiledningsside har vi lest i versjonen vi bevarte 5. november, og vi har ikke kontrollert om den er endret siden [3]. Vi har gått gjennom alle de 42 mappepostene vi fikk opp i Digitalarkivets skannkatalog for arkivet [4], tilgangsmerknadene på tre visningssider [6][7][13] og originalbildet på den åpne av dem [13].

Nasjonalarkivets svar til KI-avisa er ikke publisert på nett. Tallene er gjengitt slik de står i svaret. Vår egen opptelling av bildeposisjonene i de 42 katalogpostene ga 20 760, altså 300 færre enn Nasjonalarkivets tall. Vi har ikke funnet forklaringen på differansen og bruker derfor Nasjonalarkivets tall. Nasjonalarkivet opplyser at de brukte KI i ferdigstillelsen av svaret. Vår regning: 21 060 − 18 398 = 2 662 bildefiler som ikke er fritt tilgjengelige, og 18 398 / 21 060 = 87,4 prosent, avrundet til én desimal. 45 − 43 = 2 mapper, som Nasjonalarkivet selv oppgir ikke er offentlig tilgjengeliggjort. Enheten er bildefiler slik Nasjonalarkivet teller dem, ikke sider eller dokumenter.

Materialet viser ikke hvor mange dokumenter eller unike dokumenter arkivet har, hvordan de 2 662 bildefilene fordeler seg på de ulike tilgangsgrensene, eller hvilke to mapper som ikke er offentlig tilgjengeliggjort. De 42 katalogtreffene inkluderer mappe 0034, som ikke kan leses digitalt, mens de to VHS-opptakene ligger på en egen side. Treffene og Nasjonalarkivets 45 og 43 mapper har derfor ulikt omfang, og vi har ingen nøkkel som kobler dem. 42 skal ikke leses som antallet publiserte mapper.

Vi har ikke opprettet bruker, søkt om tilgang til begrenset materiale, testet nedlasting, lest innholdet bak sperrene eller prøvd UDs vurderinger av enkeltdokumenter.

Dette er ikke en avsløring. NTB/Aftenposten og Uniforum omtalte slippet 5. november [2][14]. Historieprofessor Hilde Henriksen Waage har fortalt at hun i 2004, mens hun forsket på Oslo-prosessen på oppdrag fra UD, oppdaget at dokumenter fra januar til september 1993 manglet [2]. Uniforum beskriver frigivelsen som at kravet hennes er innfridd [14]. Vårt bidrag er en praktisk oversikt over tilgangen og tall med riktig enhet.